Gutten som ikke kunne gå

Verdens herligste gutt heter Ronic, men etter hva vi har blitt fortalt har han ikke vært så heldig i livet. Mora forsvant like etter fødselen, og den stakkars bestemora strever for å ta vare på ham. Ronic er 6 år og gløgg, men han kan ikke gå uten støtte. Vi har fått høre at han utviklet seg som normalt frem til han var omkring halvannet år. Han satt, krøp, reiste seg og gikk så vidt, men plutselig gikk han tilbake til krypingen igjen. Ingen vet hva som er årsaken; røntgenbildet av beina ser helt fint ut. Nå har han svake bein og ei veldig stiv hofte. Teorien er at han lider av muskelatrofi; muskelsvinn på grunn av manglende fysisk aktivitet.

Det er over et halvt år siden Christin Oldebråten (Vigdis og Tores datter) oppdaget denne gutten og bestemte seg for å hjelpe ham. Hun skaffet spesialfaddere som ville dekke kostnader til undersøkelse og behandling (les mer). Ettersom røntgenundersøkelsen ikke kunne avdekke noe unormalt har han fått beskjed om å spise 2 egg daglig i tillegg til kalsiumtilskudd. Dette skal styrke både muskler og skjelett. Krykker og «gåstol» har han også fått, og målet er at han slik kan lære seg å gå alene.

Christin fortalte meg om denne gutten før jeg dro ned til Mitandi, og med erfaring som personlig trener fikk jeg selvsagt lyst til å treffe ham for å se hvordan det gikk, og om kanskje jeg kunne hjelpe. For noen uker siden kom han med bestemora til klinikken slik at Hege og jeg kunne undersøke ham. Han kan gå ved hjelp av krykker eller gåstol, men kan ikke en gang stå uten å støtte seg til noe. Siden da har jeg fått lov til å trene med ham nesten daglig, og jeg synes jeg kan se en liten fremgang. Vi gjør ulike øvelser, trener på å gå og bruker ballen mye. Ronic elsker fotball, og det er gøy å trene med ham. Klinikkleder Andersen, Hege og jeg har diskutert tilstanden hans, og egentlig er det vanskelig å tro at det kun er disuse atrophy som er problemet. Røntgenundersøkelsen fra i fjor inkluderte kun ett bilde: forfra, men ikke noe fra sida. Det beste ville være å sende ham til Kampala for MR-undersøkelse, men dette er kostnadsfullt. Uansett hva som er årsaken må han trene masse for å kunne gå uten støtte. Etter hva Andersen forteller er det ikke så lett å få noen til å trene med ham hjemme. Bestemora må ut for å skaffe mat, så Ronic tilbringer nok mye tid alene eller sammen med andre smågutter. 6-åringer er for unge til å bry seg om konstruktiv trening, og de som er eldre må på skolen. Jeg prøver å oppmuntre og lære opp dem som følger ham til treningsøktene våre på klinikken, og kan ikke annet enn å håpe at de vil forbarme seg over den skjønne gutten. I går hadde vi vår siste treningsdag sammen, for nå må jeg tilbake til Norge. Jeg kommer til å savne lille Ronic med det lure smilet. Jeg håper treninga har vært nyttig i det minste, og hvem vet, kanskje kan fremtida være lys for Ronic også?

Er det rart jeg er blitt glad i ham?

Les mer og støtt Mitandi-klinikken