Giraffer og Gonoré

Giraffer i Murchison Falls nasjonalpark

Det har vært noen rolige uker på Mitandi HC. Secondary school der mange av pasientene kommer fra har holdt semesterfri, og jeg har vært på safari. Afrikas grønne hjerte har ikke bare tropiske sykdommer og annen elendighet å by på, Uganda er velsignet med en særdeles frodig og vakker natur. En flokk giraffer vandrer over savannen på sin slow-motion-aktige måte, og jeg kan ikke bestemme meg for om de er grasiøse eller bare komiske.

Min gode kollega Sophie, som er et funn både til strikking og sying m.m. har vært på besøk, og før vi dro på safari gjorde hun suksess på klinikken da hun hold suturkurs for de ansatte. Ideen til kurset fikk jeg etter at jeg så en ni år gammel gutt bli sydd for et kutt han hadde fått like under venstre øye etter å ha falt ned fra et mangotre. Det var et litt kinkig sted å sy, og sykepleieren måtte sy om flere ganger – men brukte verken pinsett eller nåleholder, noe som ellers ville gjort arbeidet betydelig enklere. Gutten lå helt stille med åpne øyne, kun på uttrykket i øynene og svettedråpene på panna kunne en se at han var nervøs – (men han ble også sydd uten bedøvelse!). Nå har personalet lært hvordan de skal suturere på god kirurg-manér med riktig utstyr, (så er det bare å håpe at utstyret er sterilisert og klart til bruk når det trengs...)

 Suturkurs. Sophie forklarer mens Esesa, Lillian og Andersen følger med. Yona er alt igang.

Ingen klarte å uttale Bjarnis navn, men han er kanskje den første færingen på Mitandi? Han har flyttet laboratoriet til nye lokaler, så laboratorietekniker Godfried Binhaiza er godt fornøyd. Nå mangler bare en stikkontakt, enn så lenge må vi bære mikroskopet tilbake i de gamle lokalene hvis vi vil undersøke noen preparater. Mikroskopet er viktig, og Binhaiza er en dyktig laborant. Det er utrolig gøy når vi faktisk finner parasitten eller bakterien vi vil behandle for. Bortsett fra gram positive kokker i hoper og malariaparasitter, har vi blant annet funnet både Ascaris-egg og Gonokokker.

Binhaiza finnner gonokokker. Robina følger med.

Ascariasis er en innvollsorm, og egget fant vi i avføringa til ei lita jente. Mora fortalte at hun hadde kastet opp en orm, som etter hva hun sa var ca 30 cm lang! Ormen hadde de ikke tatt med, men jenta er forhåpentligvis ormefri etter behandlingen hun fikk.

Og kona som kom med symptomer på underlivsinfeksjon fikk jeg etter mye om og men tatt en cervix-swab fra, og jammen fant vi ikke gonokokker! Jeg ble så begeistret at jeg kalte alle sykepleierne inn i laboratoriet for å se. De er opplært i å behandle på symptombildet, så jeg ville gjerne formidle gleden ved å kunne behandle målrettet mot noe en vet er der. Fikk dog ikke helt følelsen av at de delte min glede. Men kona fikk hentet mannen sin til klinikken så han også fikk behandling - samt gode råd om hvordan smitten kan unngås for fremtida...

Gutten som ikke kunne gå

Verdens herligste gutt heter Ronic, men etter hva vi har blitt fortalt har han ikke vært så heldig i livet. Mora forsvant like etter fødselen, og den stakkars bestemora strever for å ta vare på ham. Ronic er 6 år og gløgg, men han kan ikke gå uten støtte. Vi har fått høre at han utviklet seg som normalt frem til han var omkring halvannet år. Han satt, krøp, reiste seg og gikk så vidt, men plutselig gikk han tilbake til krypingen igjen. Ingen vet hva som er årsaken; røntgenbildet av beina ser helt fint ut. Nå har han svake bein og ei veldig stiv hofte. Teorien er at han lider av muskelatrofi; muskelsvinn på grunn av manglende fysisk aktivitet.

Det er over et halvt år siden Christin Oldebråten (Vigdis og Tores datter) oppdaget denne gutten og bestemte seg for å hjelpe ham. Hun skaffet spesialfaddere som ville dekke kostnader til undersøkelse og behandling (les mer). Ettersom røntgenundersøkelsen ikke kunne avdekke noe unormalt har han fått beskjed om å spise 2 egg daglig i tillegg til kalsiumtilskudd. Dette skal styrke både muskler og skjelett. Krykker og «gåstol» har han også fått, og målet er at han slik kan lære seg å gå alene.

Christin fortalte meg om denne gutten før jeg dro ned til Mitandi, og med erfaring som personlig trener fikk jeg selvsagt lyst til å treffe ham for å se hvordan det gikk, og om kanskje jeg kunne hjelpe. For noen uker siden kom han med bestemora til klinikken slik at Hege og jeg kunne undersøke ham. Han kan gå ved hjelp av krykker eller gåstol, men kan ikke en gang stå uten å støtte seg til noe. Siden da har jeg fått lov til å trene med ham nesten daglig, og jeg synes jeg kan se en liten fremgang. Vi gjør ulike øvelser, trener på å gå og bruker ballen mye. Ronic elsker fotball, og det er gøy å trene med ham. Klinikkleder Andersen, Hege og jeg har diskutert tilstanden hans, og egentlig er det vanskelig å tro at det kun er disuse atrophy som er problemet. Røntgenundersøkelsen fra i fjor inkluderte kun ett bilde: forfra, men ikke noe fra sida. Det beste ville være å sende ham til Kampala for MR-undersøkelse, men dette er kostnadsfullt. Uansett hva som er årsaken må han trene masse for å kunne gå uten støtte. Etter hva Andersen forteller er det ikke så lett å få noen til å trene med ham hjemme. Bestemora må ut for å skaffe mat, så Ronic tilbringer nok mye tid alene eller sammen med andre smågutter. 6-åringer er for unge til å bry seg om konstruktiv trening, og de som er eldre må på skolen. Jeg prøver å oppmuntre og lære opp dem som følger ham til treningsøktene våre på klinikken, og kan ikke annet enn å håpe at de vil forbarme seg over den skjønne gutten. I går hadde vi vår siste treningsdag sammen, for nå må jeg tilbake til Norge. Jeg kommer til å savne lille Ronic med det lure smilet. Jeg håper treninga har vært nyttig i det minste, og hvem vet, kanskje kan fremtida være lys for Ronic også?

Er det rart jeg er blitt glad i ham?

Les mer og støtt Mitandi-klinikken

Torsdag er graviditetsdag

Det er torsdag formiddag og på Mitandi Health Center III samler gravide kvinner seg sammen i den nye kvinne-barn-bygningen. Ei vekt og et blodtrykksapparat står klart og på et undersøkelsesrom sitter jordmor Robina med registreringsbøker og forskjellige medisiner. Det er den ukentlige dagen for graviditetskontroller. WHO anbefaler minst fire graviditetskontroller for alle, som et av flere tiltak for å redusere mødre- og barnedødelighet.

Når tilstrekkelig mange er ankommet og Robina er klar, begynner hun med en felles samling. Det handler om fødselsplanlegging og generell helseopplysning, og temaer fra ernæring til familieplanlegging blir tatt opp. Etterfølgende kommer de inn etter tur til Robina som undersøker bryster, forsterstilling og lytter til fosterets hjerterytme. Terminsdato fastlegges etter symfyse-fundusmål og siste menstruasjonsdag, og det utdeles jerntabletter og folsyre. De som er i andre og tredje trimester må svelge tre anti-malariatabletter og en Mebendazole (ormemiddel). Gravide er i ekstra risiko for å få malaria, og både malaria, jernmangel, dårlig ernæring og innvolsormer bidrar til anemi, som øker risikoen for å dø av postpartum blødning med opp til 25 %. På verdensplan skyldes rundt 40 % av mødre-dødsfall postpartum blødning.

Alle blir testet for HIV, og de som er positive får spesiell oppfølgning for å hindre smitte fra mor til barn. WHO anbefaler stivkrampevaksinasjon til alle gravide, men vaksinasjonen må oppbevares kaldt og på Mitandi HC har vi ingen kjøleskap. Alt registreres i klinikkens registreringsbok og på et helsekort som kvinnene har fått utdelt.

Og så unge de er! Mange er tenåringer, og de som har rundet 30 har gjerne født 5-6 barn! Det er viktig å motivere kvinnene til å følge graviditetskontrollene, til å føde på klinikken, og oppfordre til familieplanlegning, men Robina forteller meg at hun ofte føler hun taler for døve ører. Statistikken vi har sett på viser at antall kvinner som føder på klinikken tydelig falt etter at brukerbetaling ble gjenninført. En periode ble utgiftene dekket av en amerikansk organisasjon (Baylor), og kvinnene kunne komme og føde gratis. Nå må de betale ca 10$. Men graviditetskontrollene er helt gratis, og er et viktig redskap for å redusere dødelighet under graviditet og fødsel samt dødeligheten for nyfødte - som i denne delen av verden fremdeles er skremmende høy.

Les mer og støtt Mitandi-klinikken

De små gleder…

Det er ikke bare jobb på oss her på Mitandi altså. «There’s no hurry in Afrika» heter det jo, og akkurat det merkes. Forleden dag tok vi oss tid til en liten bytur, en ganske sjelden affære i disse dager. Det er en kronglete reise, som helst skal planlegges. Først skal 8 km steinete gjørmevei fortæres på boda-boda, eller motorsykkeltaxi; tre på én og uten hjelm og annet sikkerhetsutstyr. Boda-bodaen må bestilles, det er ingen trafikk her oppe på Mitandi. Når vi er vel fremme på asfaltveien stopper vi første og beste taxi; vanligvis à la Toyota Hiace med plass til 18 passasjerer. Her suser vi avgårde mens vi holder oss fast som best vi kan. Det er masse spennende å se langs veien, knapt en meter av veikanten er tom for folk eller fe. Etter en snau times reisetid er vi endelig fremme i Fort Portal, og da må man gjøre unna alle ærend for denne, og sannsynligvis neste uke også. Men er man først på bytur er det også lov å unne seg en liten «treat». Du skulle bare visst hvor deilig en kaffe latte smaker når den er så utilgjengelig som her!

"Hege" ble visst til "Heike", men så fikk man en ekstra sjokoladebokstav på kjøpet :)

Æææ! Skal vi virkelig kjøre tre på én, uten hjelm - på disse veiene? Sorry, pappa! Jeg spurte etter hjelm, men David hadde "glemt" den hjemme... Det gikk fint, heldigvis.

Les mer og støtt Mitandi-klinikken her

Kunnskapsformidling i Månefjellene

Dagene på Mitandi humper og går. Jeg er godt over halvveis i oppholdet og har lært en masse. Men hvorfor er jeg egentlig her? Hva er det jeg ønsker å bidra med? Kulturforskjeller, språkbarrierer, begrensede ressurser og ulikheter i matvareutvalget gjør det utfordrende å drive kostveiledning på Mitandi Health Centre. Jeg begynner å få en viss oversikt over hva slags mat befolkningen spiser, hva som er tilgjengelig og hvordan maten tilberedes. Dette gjør det lettere å komme med råd angående ernæring, og det er jo dette jeg har lyst til å bidra med: Kunnskap om hvor viktig det er med sunn og variert kost for god helse og utvikling, samt hvordan bakunzofolket kan gå frem for å sikre god ernæring.

Hver tirsdag kommer mødre med småbarn til klinikken for vaksinering. En perfekt anledning for litt kunnskapsformidling! Gravide og barn er særlig utsatte grupper med tanke på ernæring, og det er jo mødrene som har ansvar for matlaging til hele familien. Sykepleier Yona kom nylig med en flott idé om å demonstrere i praksis hvordan mødrene kan tilberede sunn og næringsrik mat som også er rimelig og tilgjengelig. På tirsdag arrangerte vi dermed en matdemonstrasjon hvor vi lagde grøt, bønner og en slags småfisk de har her. Mødrene fikk smake, og var overrasket over at vi valgte å blande ulike meltyper i grøten. Hirse, soya og hvete kombinert gir mye mer næring enn for eksempel ren maisgrøt. Når man i tillegg blander melk og vann blir grøten ekstra næringsrik uten å bli for dyr. Og som en ordentlig fisk- og sjømatfan ble jeg storfornøyd da vi kunne slå et slag for slik en næringsrik og anvendelig matvare. I en fjellandsby som Mitandi er fisk og sjømat den rene luksus, men akkurat denne småfisken kan faktisk de fleste klare å skaffe.

Før vi gikk i gang med kokkeleringa fortalte klinikksjef Andersen om amming; hvordan det gjøres og såklart om alle helsefordelene. Etter dette fortalte Hege og jeg om hygiene, matvarer, næringsstoffer og tilberedningsmetoder mens en dyktig kollega oversatte og forklarte. Yona og mødrene tok seg av matlaginga.

Planlegging og organisering er ikke alltid så lett her i Afrika, men sånn alt i alt er vi fornøyd med demonstrasjonen. Vi nådde ut til mange mødre, og allerede dagen derpå hadde budskapet spredd seg, og vi fikk forespørsel om å komme til ei kvinnegruppe for å snakke om ernæring og helse. I morgen skal arrangementet evalueres, og forhåpentligvis kan vi bruke erfaringen fra dette første arrangementet til å arrangere enda bedre matdemonstrasjoner de kommende tirsdagene.

Les mer og støtt Mitandi-klinikken

En "helt vanlig" dag på jobb

Det er varierte dager på Mitandi HC. Når det regner er det spesielt stille og rolig. Én dag kommer en høneselger forbi, en annen dag stikker vi avgårde til ungdomsskolen (like ved) for å se på noen ugler de har fanget. En tredje dag har sola fortrengt regnet og vi kan sitte ute på gresset og lese. Så nærme Ekvator kan sola være sterk, men en legefrakk kan brukes til mye!

 Yona syns høna var for liten for prisen, men lovte å kjøpe oss ei større senere.

 Ugler i bånd - veldig stas! Klinikksjefen har mobilen klar for et blinkskudd.

 "Jeg leser om HIV-behandling, altså!"

Les mer og støtt Mitandi-klinikken: http://www.mitandi.com/klinikken/

Urettferdighet

Noen ganger kan jeg plutselig bli hardt ramt av verdens urettferdighet, det er så mye mer synlig her enn hjemme. Jeg kan få helt lyst til å pakke sammen i en fart og ta første fly hjem til det pene og komfortable hjørnet av kloden jeg normalt lever i. Det er hardt å eksponeres for en så dramatisk annen virkelighet, og erfare hvor forskjellige muligheter det er oss gitt om vi er født i ei jordhytte på Mitandi eller på sentralsykehuset i Kristiansand.

En 19 år gammel gutt kom inn på kontoret og spurte meg etter kalsiumtabletter. “Kalsiumtabletter?” Ja, han hadde fått en skade for noen måneder siden og fått beskjed av en lege om at han måtte ta kalsiumtilskudd. “Ok, hvilken skade, fortell…?” Han trekker ned skjorteermet på venstre arm og viser meg et stygt arr. Muskulaturen på underarmen er svunnet hen, og knoklen har tydeligvis vært brukket og vokst dålig sammen. Han kan kun bevege håndleddet og fingrene ganske svagt, og har ingen kraft i dem. Han forteller meg at det var et opprør i en by i nærheten, og han ble angrepet av noen (uvisst av hvilken grunn) som hugget armen hans nesten av.

Arr på venstre underarm etter huggskade

Da ble jeg ramt. Tanken på hvordan en ung mann på 19 år med en nesten funksjonshemmet arm skal klare seg der omskolering, forsikringserstatning, NAV eller dagpenger ikke er en mulighet. Og tanken på hvordan en dyktig ortopedkirurg med det riktige utstyret nok ville fått lappet armen en hel del bedre sammen. For ikke å glemme tilskudd til opptrening med fysio- og ergoterapeut.

En annen pasient som gjorde stort inntrykk var en 2 år gammel gutt med anfall av pseudokrupp. Han satt og hev etter pusten med tårene strømmende nedover kinnene i angst og smerte. Et forstøverapparat med adrenalin eller astmamedisin ville hjulpet ham med det samme, men det har vi ikke. Vi fant Salbutamol på turbohaler. Men den er beregnet på voksne, og ikke på en 2 år gammel gutt med intrekninger og stridor. Han svelgte medisinen mer enn han inhalerte den.

Jeg fikk den dyktige Tore Oldebraaten til å designe en spacer (altså en astmamedisin-inhalator tilpasset barn) av ei tom plastflaske og ei gjenopplivningsmaske fra Hjørring Sykehus, så neste gang det kommer et barn med behov for astmamedisin, så har vi hvertfall litt mer å stille opp med.

Spacer, patent Tore Oldebraaten

Les mer og støtt Mitandi-klinikken: http://www.mitandi.com/klinikken/

Ernæringsutfordringer

Skrevet av Ida

Hva gjør du hvis du bor på en internatskole hvor det eneste som serveres er noe du får vondt i magen av, og medbragt mat er strengt forbudt?

I Norge er uttrykk som glutenfritt, laktoseintoleranse, matvareallergier, lav-karbo, paleo, banandiett og lignende helt vanlige. Her har jeg enda ikke kommet over noen som påstår å ha verken intoleranse eller allergi når det gjelder mat. Hvorfor er nordmenn tilsynelatende så mye mer allergiske enn uganderne? Her er det helt andre utfordringer når det gjelder kosthold. Hjemme får jeg oftest spørsmål om slanking, eller om hvorfor man legger på seg. På Mitandi Health Centre handler det som regel nettopp om det motsatte. Hvordan kan vi sikre at pasientene (og familien) får tilstrekkelig ernæring med alle næringsstoffene de trenger for optimal vekst, utvikling og helse?

På klinikken er jeg etter hvert blitt (selv)utnevnt MUAC-ansvarlig, og måler overarmsomkrets på både voksne og barn. En enkel og billig metode for å avdekke underernæring, og jeg har heldigvis fremdeles til gode å finne pasienter på «det røde feltet». Er det noe de skal ha ros for, uganderne, så er det hvor flinke mødrene er til å amme. I tråd med WHOs anbefalinger fullammes de aller fleste nyfødte i et halvt år, og får videre morsmelk i kombinasjon med annen mat i lang tid utover dette. Ammingen fører en rekke helsegevinster med seg - ikke bare for barnet, men også for mor. Det er praktisk, billig, hygienisk og beskytter mot sykdom. Her tror jeg nok vi nordboere har noe å lære av uganderne J

Den kliniske undersøkelsen

I min godt 1,5 år lange karriere som lege hadde jeg faktisk aldri palpert en forstørret milt, splenomegali på legespråk - før jeg kom til Uganda.

Milten er de røde blodcellenes kirkegård, og siden malariaparasittene ødelegger erytrocyttene, gir malaria ofte splenomegali. Vi har hatt en ung mann med seglcelleanemi innlagt, en arvelig sykdom der de røde blodcellene ikke er runde og fine som de skal, men er skreive som et segl. Seglcelleanemi er spesielt utbredt i malariaområder, bla fordi sykdommen beskytter mot malariaparasitten. Han hadde en milt på størrelse med en papaya.

Den høyre hånden min markerer leverkanten.

Forlede kom denne gutten på 14 år forbi. Han hadde hatt litt hodepine og følt seg syk et par dager, og vi testet for malaria. Hurtigtesten var negativ, men den er kun sensitiv for Malaria Falciparum, så vi gav ham en tredagers kur med malariatabletter (Artemether-Lumefantrine) likevel. Da jeg undersøkte ham fant jeg en uvanlig stor lever. Hvorfor så stor lever? Malaria kan gi leverforstørrelse, men kunne det være forklaringen? Faktisk visste vi jo ikke om han i det hele tatt hadde malaria. Han var vaksinert for hepatitt, og hadde ingen andre symptomer som kunne gi meg en ledetråd.

Jeg står som oftest igjen med mange flere spørsmål enn svar etter å ha undersøkt en pasient, og det er langtfra alltid at jeg føler meg sikker på at behandlingen vi velger er den riktige. Jeg blir ikke veldig klok på medisinske diagnoser av å jobbe her. Men jeg blir veldig god til en grundig klinisk undersøkelse. Og jeg har lært hvordan en forstørret milt merkes!

Stuntingsyndromet

Skrevet av Ida

«Aida, we need you». Den unge, gravide jenta sitter oppreist i sykehussenga. Hun er tynn, men smiler svakt. Hun er på vei hjem, malariabehandlinga har gjort jobben, men skal først få med seg noen ernæringsråd. Appetitten er ikke stor, så jeg anbefaler henne å spise hyppige, små måltider med næringsrik mat. Jeg spør om hun spiser kjøtt eller egg, jeg har forstått at det er lite av den slags på Mitandis tallerkener. Sykepleieren som oversetter nikker bekreftende, og jeg kan dermed fokusere på verdien av et variert kosthold. Spis frukt og grønt, putt hirse i maisgrøten, tilsett olje for økt energitetthet, drikk melk i tillegg til vann. Den vordende bestemora (?) er selvsagt tilstede og spør om grøt laget av hvetemel er bra. Jeg tipser dem om å spise hele kornet, fullkorn er bra for gravide så vel som resten av familien. Som alltid minner vi om å koke drikkevannet, og om håndvask før måltid og etter toalettbesøk.

«Point taken», og takk for tipsene, er tilbakemeldinga via sykepleiertolken. Jeg håper de forstår hvor viktig tilstrekkelig ernæring er for både mor og foster. De er så korte her! Med mine knappe 167 cm er jeg høyere enn både kvinner og menn. Forekomsten av stunting (redusert høydevekst) ligger stabilt på omkring 40 % i Afrika. I tillegg til økt sykelighet og dødelighet kan stuntingsyndromet forårsake redusert kognitiv funksjon og økonomisk produktivitet. Forskning viser at cirka 10 % av høydevariasjon kan forklares genetisk. Det at mødre som opplevde stunting i barndommen ofte viderefører dette til sine barn gir en ond sirkel med fattigdom det kan være vanskelig å komme ut av. Det er hovedsakelig mødrenes ernæringsstatus i kombinasjon med matvaner, hygiene, sanitet, infeksjonsfrekvens og tilgang på helsetjenester som utgjør vekstgrunnlaget i barnas to første leveår. Dette danner igjen grunnlaget for fremtidig vekst, utvikling og helse.

Tilstrekkelig ernæring og god hygiene gir redusert forekomst av infeksjoner. Dette, i kombinasjon med god tilgang på helsetjenester er viktig for å bekjempe stuntingsyndromet. Land med høy forekomst av stunting har ofte store sosioøkonomiske ulikheter blant befolkningen, og det er de fattigste som lider.

Her er én av årsakene til at vi er her. Om det så bare er en dråpe i havet; kan vi bidra til bedre ernæring, hygiene eller helsetjenester til befolkningen på Mitandi, da har oppholdet vært en suksess!

For mer info om stuntingsyndromet (kilde): Prendergast, 2014, The stunting syndrome in developing countries

Mestringsfølelse

Så lenge det ikke regner for kraftig, kommer det en jevn strøm av pasienter til "Outpatients", som fungerer noenlunde som et norsk fastlegekontor. Her kommer folk fra området med sine store og små problemer, og jeg klør meg i hodet og prøver sammen med de ugandiske helsearbeiderne og strikke en passende behandling sammen ut fra et oftest noe mystisk og diffust symptombilde sett fra mitt synspunkt. Det er ingen som har forberedt seg med nettdoktor og google, og presenterer symptomer som var de tatt direkte fra medisinsk kompendium. Men derfor kan de jo fremdeles ha en hel masse forestillinger om hva de feiler, som jeg ikke forstår.

Da er det skikkelig luksus å få en sånn her deilig tykk baby inn på kontoret, som smiler og ler og ikke feiler annet enn en liten forkjølelse. Den klarer jeg!

Regntid er malariatid

Det er regntid, altså malariasesong. Det merkes på klinikken, hovedparten av de innlagte pasientene har malaria. Mitandi ligger på 1850 meters høyde, der folk bor på og lever av de fruktbare åsryggene som strekker seg ned mot lavlandet fra Rwenzorifjellene. Det har normalt ikke vært mye malaria her, så folk flest er ikke immunisert etter gjentatte infeksjoner opp gjennom bardommen som en ser i områder der malariamyggen er tilstede hele året. Der vil det først og fremst være barn og gravide som blir så syke av malaria at de søker helsehjelp. Her får vi inn pasienter i alle aldre.

Ei ung kvinne har akkurat fått satt opp første dose kinin.

Matte i blikket og pakket inn under tykke tepper kommer de med klager over hodepine, tretthet, smerter og feber. Barn får ofte hoste og diaré, jeg vet ikke helt hvorfor. Vi bruker en malaria-hurtigtest, og noen ganger også blodutstrykning som undersøkes i mikroskop. Dårlige pasienter blir innlagt til intravenøs behandling med Kinin. Sukkertilskudd er viktig, både fordi malariainfeksjonen gir hypoglykemi og fordi medisinen i seg selv øker kroppens sukkerbehov. Som regel virker medisinen effektivt, etter noen få doser har pasienten fått nytt liv i blikket og sitter oppreist i senga og sludrer med medpasienter og familien - for familien er alltid med. Ingen ligger alene forlatt i sykesenga, det sitter alltid et eller annet familiemedlem ved siden - som deler smerten, usikkerheten og lidelsen som følger med det å være syk.

For meg som er vant til et helt annet helsesystem er det lett å fokusere på alt som mangler her. Mulighetene til å stille en riktig diagnose er få, og det er dypt frustrerende. Jeg er oppdratt i et system med mange ressurser, der diagnostisering har høy prioritet. I en lav-ressurssetting som denne må prioriteringen være annerledes. Det handler om å gjøre medisinsk hjelp tilgjengelig i områder der bl.a. dårlige veier og manglende transporttilbud gjør avstanden til sentraliserte sykehus lang. Jeg kan se meg rundt og bli helt forundret over hvor mye som faktisk lykkes her! På Mitandi HC reddes daglig menneskeliv. Mange pasienter ville dødd av malaria uten behandlingen de får her. Kvinner ville dødd av blødning etter fødsel, nyfødte barn av sepsis og små barn av lungebetennelse og diaré, tilstander som kan behandles med små ressurser, nettopp på en klinikk som Mitandis

Så er jeg endelig i gang som frivillig lege på Mitandi-klinikken

Sola forsvinner hurtig ned bak Rwenzorifjellene, og mørket siger på. Det høres spredte rop fra folk i området, og fuglene kvitrer mens de flyr mellom hawairoser, jakarandatre og bougainvilla. Camp Norway (stedet vi bor på – hos Tore og Vigdis Oldebråten) er en fredelig oase der inntrykk kan fordøyes.

Jeg fikk en brå start som frivillig lege på Mitandi Health Clinic. Sykepleieren som har vakt stanser meg da jeg kommer inn porten den andre dagen jeg er her med beskjed om en “serious case”. Det viser seg å være en 7 år gammel gutt som kom inn med kramper for et par timer siden. Sykepleieren har behandlet med stesolid og væskeinfusjon, malariatesten var negativ. Jeg går i gang med å undersøke gutten og oppdager at han er bevistløs - det har da ingen fortalt meg?! Han responderer svakt på smerte, men er ellers ukontaktbar og med lysstive pupiller. Hvor lenge har han vært sånn? Siden kl 2 i natt, altså ca 7 timer, får jeg til svar. Ok – hva gjør jeg nå?? Har heldigvis god trening i ABC, så starter med det. Saturasjon? Måler finnes ikke, vi har uansett ikke mulighet til å gi oksygen. Blodtrykk? Vi har ingen blodtrykksmansjett for barn. Blodsukker? “strips is out of stock”. Elektrolytter! Infeksjonstall! Lumbalpunktur! CT-scanner!?!

Det blir med ett veldig tydelig hvor bortskjemt jeg er med tekniske hjelpemidler i den vanlige arbeidshverdagen – her står jeg og har kun mine egne sanser til rådighet – se, lytt, føl og lukt, og et stetoskop (populært kaldt “the guessing tube”). En annen utfordring er at pasientens familie selv skal betale for alt vi ordinerer av undersøkelser og behandling. Jeg må omstille meg til en helt annen virkelighet enn den jeg er vant til, som å legge vekk behovet for å stille en korrekt diagnose før behandling. Et sted hvor mangelen på ressurser er så stor som her, må en stole på den kliniske vurderingen og “skyte fra hofta”. Håpe at en skyter noenlunde riktig, og oppfordre pasienten til å komme tilbake hvis tilstanden ikke bedres. Huske at den kanskje viktigste oppgaven vi har er å opplyse befolkningen og gi basale råd som god håndhygiene, og minne om hvor viktig det er å ta all medisinen vi foreskriver, selv om symptomene forsvinner. Håpe at pasienten har råd til medisinen. Og at medisinen finnes på lageret.

Det er nok av utfordringer, og jeg er veldig spent på hva disse to månedene vil føre med seg. Jeg har allerede sett mange spennende pasienter – rent faglig sett, med malaria, syfilis, seglcelleanemi, hepatitt osv. – tilstander som jeg sjeldent vil komme i kontakt med i det norske helsevesenet. Jeg har grått i frustrasjon over mangelen på ressurser – både til å diagnostisere og til å behandle, og blir igjen og igjen målløs over den milevide forskjellen mellom tilgangen til helse hos bakonso-folket og hos skandinavere flest. Personalet på klinikken har tatt meg veldig godt i mot, de setter tydelig pris på at jeg er kommet, og pasientene vil gjerne undersøkes av “the white doctor” - selv om de nok kikker litt skeptiske på meg når jeg både er kvinne, og tydeligvis altfor ung til å være doktor etter deres mening. Det er nok av ting å ta fatt på, og jeg gleder meg!

(Gutten ble overflyttet til nærmeste sykehus, men døde dessverre samme natt)