Sola forsvinner hurtig ned bak Rwenzorifjellene, og mørket siger på. Det høres spredte rop fra folk i området, og fuglene kvitrer mens de flyr mellom hawairoser, jakarandatre og bougainvilla. Camp Norway (stedet vi bor på – hos Tore og Vigdis Oldebråten) er en fredelig oase der inntrykk kan fordøyes.
Jeg fikk en brå start som frivillig lege på Mitandi Health Clinic. Sykepleieren som har vakt stanser meg da jeg kommer inn porten den andre dagen jeg er her med beskjed om en “serious case”. Det viser seg å være en 7 år gammel gutt som kom inn med kramper for et par timer siden. Sykepleieren har behandlet med stesolid og væskeinfusjon, malariatesten var negativ. Jeg går i gang med å undersøke gutten og oppdager at han er bevistløs - det har da ingen fortalt meg?! Han responderer svakt på smerte, men er ellers ukontaktbar og med lysstive pupiller. Hvor lenge har han vært sånn? Siden kl 2 i natt, altså ca 7 timer, får jeg til svar. Ok – hva gjør jeg nå?? Har heldigvis god trening i ABC, så starter med det. Saturasjon? Måler finnes ikke, vi har uansett ikke mulighet til å gi oksygen. Blodtrykk? Vi har ingen blodtrykksmansjett for barn. Blodsukker? “strips is out of stock”. Elektrolytter! Infeksjonstall! Lumbalpunktur! CT-scanner!?!
Det blir med ett veldig tydelig hvor bortskjemt jeg er med tekniske hjelpemidler i den vanlige arbeidshverdagen – her står jeg og har kun mine egne sanser til rådighet – se, lytt, føl og lukt, og et stetoskop (populært kaldt “the guessing tube”). En annen utfordring er at pasientens familie selv skal betale for alt vi ordinerer av undersøkelser og behandling. Jeg må omstille meg til en helt annen virkelighet enn den jeg er vant til, som å legge vekk behovet for å stille en korrekt diagnose før behandling. Et sted hvor mangelen på ressurser er så stor som her, må en stole på den kliniske vurderingen og “skyte fra hofta”. Håpe at en skyter noenlunde riktig, og oppfordre pasienten til å komme tilbake hvis tilstanden ikke bedres. Huske at den kanskje viktigste oppgaven vi har er å opplyse befolkningen og gi basale råd som god håndhygiene, og minne om hvor viktig det er å ta all medisinen vi foreskriver, selv om symptomene forsvinner. Håpe at pasienten har råd til medisinen. Og at medisinen finnes på lageret.
Det er nok av utfordringer, og jeg er veldig spent på hva disse to månedene vil føre med seg. Jeg har allerede sett mange spennende pasienter – rent faglig sett, med malaria, syfilis, seglcelleanemi, hepatitt osv. – tilstander som jeg sjeldent vil komme i kontakt med i det norske helsevesenet. Jeg har grått i frustrasjon over mangelen på ressurser – både til å diagnostisere og til å behandle, og blir igjen og igjen målløs over den milevide forskjellen mellom tilgangen til helse hos bakonso-folket og hos skandinavere flest. Personalet på klinikken har tatt meg veldig godt i mot, de setter tydelig pris på at jeg er kommet, og pasientene vil gjerne undersøkes av “the white doctor” - selv om de nok kikker litt skeptiske på meg når jeg både er kvinne, og tydeligvis altfor ung til å være doktor etter deres mening. Det er nok av ting å ta fatt på, og jeg gleder meg!
(Gutten ble overflyttet til nærmeste sykehus, men døde dessverre samme natt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar